Mink er et fascinerende rovdyr som tilhører mårfamilien (Mustelidae).

Disse små, semiakvatiske dyrene har en slank kropp og tett, glansfull pels som gjør dem verdifulle for pelsindustrien. Mink finnes naturlig i Nord-Amerika, men har blitt innført i mange europeiske land gjennom pelsdyroppdrett.

Mink er tilpasset et liv både på land og i vann. De har svømmehud mellom tærne og en tett underpels som holder dem varme i kaldt vann.

Disse egenskapene gjør dem til dyktige jegere av fisk, smågnagere og vannfugler. Mink deler mange trekk med sine slektninger i mårfamilien, som ilder og oter.

I Norge har den amerikanske minken etablert seg som en fremmed art etter rømninger fra pelsdyrfarmer. Dette har ført til bekymring for dens påvirkning på lokale økosystemer, særlig for bakkehekkende fugler.

Minkens tilpasningsdyktighet og allsidige diett har bidratt til dens suksess i nye miljøer.

Minkarter og utbredelse

Det finnes tre hovedarter av mink: amerikansk mink, europeisk mink og sjømink. Disse artene har ulik utbredelse og bevaringsstatus.

Amerikansk mink

Amerikansk mink (Neovison vison) kommer opprinnelig fra Nord-Amerika. Den har nå spredt seg til store deler av Europa og Asia gjennom pelsdyroppdrett.

Amerikansk mink trives i områder nær vann som elver, innsjøer og kystlinjer. Arten er tilpasningsdyktig og har klart seg godt i nye områder.

Den er klassifisert som “livskraftig” av Verdens naturvernunion (IUCN). I Norge finnes amerikansk mink over hele landet. Den kom hit gjennom rømninger fra pelsfarmer.

Europeisk mink

Europeisk mink (Mustela lutreola) er en egen art som lever i Europa. Den er mindre enn amerikansk mink. Europeisk mink finnes nå bare i noen få områder i Øst-Europa og Spania.

Arten er sterkt truet og klassifisert som “kritisk truet” av IUCN. Hovedårsakene er tap av leveområder og konkurranse fra amerikansk mink. Europeisk mink levde tidligere i større deler av Europa, men utbredelsen har krympet kraftig.

Sjømink

Sjømink (Neogale macrodon) levde langs kysten av nordøstlige Nord-Amerika. Den ble utryddet på 1800-tallet på grunn av overjakt for pelsen.

Sjøminken var større enn de andre minkartene og tilpasset et liv ved kysten. Den jaktet på fisk og skalldyr i tidevannssonen. Sjøminken er den eneste kjente pattedyrarten som har blitt utryddet i nyere tid i Nord-Amerika. Det finnes bare noen få utstoppede eksemplarer igjen på museer.

Minkens habitat og diett

Mink lever i varierte miljøer nær vann og spiser et bredt utvalg av byttedyr. De tilpasser seg godt ulike leveområder og har en allsidig diett.

Leveområder

Mink trives best i nærheten av vann. De foretrekker elver, bekker, innsjøer og våtmarksområder. Langs kysten holder de seg gjerne i fjæresonen.

Mink kan også finnes i skogkledde områder nær vann. De er gode svømmere og kan jakte både på land og i vann.

Mink graver ikke egne hi, men bruker naturlige hulrom eller forlatte hi fra andre dyr. De markerer territoriet sitt med duftmerker.

Et typisk leveområde for en mink strekker seg langs 1-6 km av en elvebredd. Hannene har større territorier enn hunnene.

Fødeinntak

Mink er altetende rovdyr med en variert diett. Hovedføden består av:

• Fisk
• Smågnagere (mus, rotter, vånd)
• Fugler og egg
• Frosk og padder
• Krepsdyr (kreps, krabber)
• Kaniner

De jakter mest om natten og i skumringen. Mink er opportunistiske og tilpasser dietten etter hva som er tilgjengelig i området.

De kan også ta større byttedyr som ender og muskrotter.

Om vinteren spiser de mer fisk og smågnagere. Om sommeren utgjør fugler, egg og amfibier en større del av kosten. Mink hamstrer ikke mat, men jakter etter behov.

Minkoppdrett og pelsindustri

Minkoppdrett har vært en viktig del av pelsindustrien i flere land. Næringen har møtt utfordringer knyttet til dyrevelferd og miljøhensyn.

Pelsnæring

Minkoppdrett startet i Norge på slutten av 1920-årene. Skinn fra mink er sterkt, smidig og har et mykt, tett pelslag. Disse egenskapene gjør minkpels ettertraktet i pelsindustrien.

Avl har vært viktig for å forbedre pelsens kvalitet. Oppdrettere velger ut dyr med ønskede egenskaper for videre avl. Dette kalles selektiv avl.

Minkens reproduksjon skjer en gang i året. Drektighetstiden er omtrent 50 dager. Kullstørrelsen varierer, men er vanligvis 4-6 unger.

I 2019 vedtok Stortinget å avvikle norsk pelsdyroppdrett innen februar 2025. Dette har ført til store endringer i næringen.

Dyrevern

Pelsdyroppdrett har lenge vært omstridt av dyrevernhensyn. Kritikere mener mink i fangenskap ikke får dekket sine naturlige behov.

Dyrevernsorganisasjoner har jobbet for å forby pelsdyroppdrett. De hevder at mink i bur viser unormal atferd som tyder på stress.

I 2020 ble mink knyttet til spredning av covid-19. Dette førte til avliving av millioner av mink i Danmark og midlertidig forbud mot oppdrett.

Noen land har innført forbud mot pelsdyroppdrett. Andre har innført strengere krav til dyrevelferd i næringen.

Adferd og reproduksjon

Minken er et rovdyr med kompleks atferd og fascinerende forplantningsstrategier. Den viser tydelig territorial oppførsel og har en unik reproduksjonssyklus.

Territorial atferd

Minken er svært territorial. Den markerer sitt område med duftmerker fra kjertler nær anus. Hannmink har større territorier enn hunner, ofte opptil 2,5 km langs vannkanter.

Minken er nattaktiv og jakter mest i skumringen og om natten.

Den er en dyktig svømmer og kan være under vann i opptil 20 sekunder. Som rovdyr spiser minken hovedsakelig fisk, smågnagere, fugler og amfibier. Den kan også ta større byttedyr som kaniner eller ender.

Fortplantning

Minken parer seg vanligvis i februar-mars.

Hannene kan være aggressive i parringstiden og slåss om hunnene.

Hunnen har forsinket implantasjon. Dette betyr at de befruktede eggene ikke fester seg i livmoren før etter flere uker.

Den totale drektigheten varer i ca. 40-75 dager.

Hunnen føder 4-6 valper i april-mai.

Valpene er blinde ved fødselen og veier bare 6-10 gram.

De dier i 6-8 uker før de begynner å spise fast føde.

Valpene forlater moren etter 12-16 uker.

De blir kjønnsmodne etter ett år.